Siden det nærmer seg prisutdeling for teksten min «Stumt startskudd», synes jeg det kunne være fint å mimre tilbake da «Lamineringskvinnen» fikk sin hyllest med ekstrapris i 2009.

Dette sa Juryen om teksten: Lamineringskvinnen er morsom og befriende original. En kort og effektivt fortalt historie, som med få ord tegner opp et helt eget og rart univers som det er fint å være i!

Lamineringskvinnen

Lamineringskvinnen satt hjemme på en fredag.
Hun satt hjemme, drakk rødvin og lakkerte neglene.
I bakgrunnen duret lamineringsmaskinen en beroligende lyd.
Ddddduuuuurt.. duuuurt…
Slik en katt ville male om den var en maskin.
Siste ukes kvitteringer var ferdig laminert og lå varme i plasten på bordet.
Kvittering fra Prix, kvittering fra taxi og huskelapp der det sto ”moste tomater” med sirlig håndskrift.
«Alt som kan moses er bra», tenkte hun.
«Alt som kan klemmes flatt».
Hun helte siste skvett ut av rødvinsflasken og la den i bløt for å løsne etiketten. Den skulle lamineres og legges sammen med de andre så snart den ble tørr.

Lamineringskvinnen tok siste buss til byen. Hun gikk gatelangs i noen minutter før hun bestemte seg for å sette seg i baren på Hotell Bristol.
«En flaske øl», bestilte hun.
«I flasken, uten glass – med etikett». Hun flørtet.

En mann satte seg ned ved siden av henne. Han presenterte seg og smilte vennlig. Han fortalte at han samlet på frimerker. Han fortalte om dyrebare stempler og om skjøre merker og riflete kanter. Om mønstre og om samlingen som hadde begynt som et frimerke da han var liten gutt og som nå hadde blitt til et livsverk..
Han spanderte og komplimenterte leppestiften hennes.
Han sa at hun virket som en hyggelig dame han gjerne kunne tenke seg å vise frimerkesamlingen sin til.
Han spøkte litt mens han tok ordet frimerkesamling i munnen, og føyde til
«Ja, bokstavlig talt. Jeg er jo faktisk filatelist.. I motsetning til alle som gir seg ut for å være det!»
«Ja, la oss», sa hun med hjertelig stemme. «La oss dra med én gang!»

Hun hadde stjerner i øynene og rastløse fingre. Hun bøyde seg ned etter vesken sin og den så tydelig tung ut i dèt hun slengte den over skulderen.
«Dere damer har så store vesker», sa han.
«Hva har dere i disse store veskene deres egentlig?»
Det var mer en kommentar enn et spørsmål. Han var munter i tonen.
Lamineringskvinnen smilte.
Lamineringskvinnen bare smilte.

Lamineringskvinnen ble skrevet til tekstkonkurransen med tittel «Møtet». Teksten ble publisert i tidsskriftet STEMMER.

Lamineringskvinnen ble skrevet til tekstkonkurransen med tittel «Møtet». Teksten ble publisert i tidsskriftet STEMMER.

Et utdrag av juryens generelle uttalelse:
103 bidrag kom det inn til STEMMERs tekstkonkurranse med tema Møte(t)! Vi er overveldet både av mengden tekst og av kvaliteten på tekstene, som gjennomgående var imponerende høy. Juryen har valgt ut sju tekster som i tillegg til å være godt skrevet har noe originalt ved seg, en vri, noe skrudd, noe som får oss til å le eller fryse på ryggen,kjenne ubehag eller fryd. Tekster som vil noe og som berører.For å plukke ut vinnerne valgte vi å stole på magefølelsen og intuisjonen og vår egen kontakt med tekstene.
Hvilke gjorde oss nysgjerrige slik at vi ikke kunne legge dem fra oss, men bare måtte vite, måtte se slutten? Hvilke tekster overrasket og berørte oss? Hvilke gjorde at vi oppdaget noe nytt i lesingen som vi ikke før ville tenkt på? Hvilke husket vi etterpå ? Hvilke gjorde inntrykk på oss med stemmen, stilen, språket?
Hvilke opplevdes som personlige? Hvilke noveller hadde sin helt egen pust og puls, ett helt eget blikk?
Hvilke var levende og ikke bare papir, men levende fortellinger som levde sitt eget liv i oss etterpå?
Da satt vi igjen med sju tekster av over hundre.
Disse sju var ikke de beste novellene håndverksmessig, ikke de mest klassiske novellene definisjonsmessig, ikke de teknisk sett mest velskrevne og veldreide, men de hadde noe.
Dette magiske noe. Dette lille støtet.
Denne lille gnisten av liv som er jubel og magi, som er et øyeblikk av forundring.
Et par av dem er litt sære, et par litt på kanten til og med, en kan ikke engang kalles novelle,men heller korttekst. Men her var det liv i teksten og stemme og personlighet. Og disse tekstene gjorde noe med oss.
Juryen besto av : Gro Dahle, Tine Kolstad og Ingrid Z. Aanestad

Prisutdeling i STEMMERs tekstkonkurranse om Møte(t) foregikk på Litteraturhuset i Oslo, 14.november 2009, på Årets tidsskriftdag, Juryen, som besto av Gro Dahle, Tine Kolstad og Ingrid Z. Aanestad, vurderte 103 bidrag og kåret fire vinnertekster, som er trykket i STEMMER nr. 2/2009.De tre prisvinnerne, Ingun Torheim, Helene Guåker og Cathrine Louise Finstad, leste tekstene sine høyt.

Slik ble prisvinnerene presentert på stemmer.no.

Slik ble prisvinnerene presentert på stemmer.no.