Det nærmer seg tida for å finne frem det som skal bli årets påskebøker! I den forbindelse børster jeg støv av et innlegg fra forfatterbloggen min og påsken for 2 år siden.
Klar for påske med lesestoff og eggelikør.
Side 1 til 46: På senga under en lampe som jeg har sett bli solgt som retro i butikk.
Egentlig hadde jeg bestemt meg for ikke å begynne på krimmen i kveldsmørket. Rett og slett fordi vi er på en hytte. Det er kaldt å løpe barbeint rundt i skogbrynet dersom hysteriet skulle melde seg. Og skulle man måtte ut å løpe barbeint er det langt til hovedveien. Som helt sikkert ikke hadde fortjent definisjonen hoved dersom jeg skulle ha befunnet meg der, uten sko, forfrossen og med en Keplermorder i hælene. Det hadde nok ikke vært en bil i sikte! Men la gå. «Hypnotisøren» var planlagt som bok nummer to denne påsken. «Det burde skrives i nåtid» av Helle Helle er ferdiglest, dessverre ikke timet inn med dagslyset.
Lampe som selges som retro. Denne er kjøpt da den var nymotens.
Side 47 til 151: I senga mellom gule vegger.
Litt tidligere enn midt på natta våkner jeg. Jeg får ikke sove. «Hypnotisøren» ser ut til å hvile tungt mot nattbordet. Akkurat nå er jeg glad for at jeg har pocketutgaven som nok har en hyggeligere vekt for halvtrøtte armer enn hardback med tykkere papir. Lampen som selges som retro kneppes på og jeg tenker at det slettes ikke er skummelt å lese krim i et godt opplyst rom med lysegule vegger. I tillegg har jeg en tungt pustende mannskropp sovende i dobbeltsenga. Jeg forventer at han er på alerten om det nå skulle begynne å knirke i treverket eller banke på soveromsvinduet. På hylla over hans plass, ligger det intet. Ingen speiderkniv, ingen stump gjenstand eller i det minste en mobil for å ringe nødnummeret. Det kan virke som om han ikke er beredt i det hele tatt. Jeg gir meg på side 151, det er best for oss begge. Jeg bretter eseløret kun et avsnitt før det nye kapittelet begynner. Er nok veldig trøtt.
Hylle uten speiderkniv, stump gjenstand eller mobiltelefon.
Side 151 til 180: På veranda´n i boblejakka fra ’94.
Det er deilig påskesol. Vi har flyttet rundt på stolene slik at vi kjenner varmen i ansiktet. Han sier at det er på tide med en kaffe. Vi kjører en variasjon på eggelikøren og heller den rett i kaffekoppen. En slags kaffe Baileys bare at det er eggelikør… Vi snakker om krim. «Holder det ikke bare med å partere? Må det være så grusomt?» sier han. Hans eseløre står fortsatt på side 20, vitnet er ikke avhørt og åstedsbefaringen er så vidt i gang. «Mordere som parterer gjør det vel fordi de vil forsøke og skjule det de har gjort» mener jeg og fortsetter «De parterer vel ikke bare for gøy». «Det sier ganske mye om en person når man parterer et menneske uansett» sier han.
Side 181 til 407: Mellom fire hyttevegger.
Gjennom hele dagen ligger boka på magen her og der. Sidene leses i korte og lengre episoder. Langt ut i den nye dagen. På hytta er det en egen rytme som gjelder, det er ikke så nøye hvor døgnet befinner seg.
Side 408 til 529: I stolen med bare tær foran peisvarmen.
Det kjennes at vekten av boka har gått over fra høyre til venstre hånd etterhvert som sidene har blitt lest. De ulike historiene flettes sammen, det nøstes opp en sammenheng og krimfortellingen har vært god underholdning når permene lukkes. Detaljer jeg kan si at jeg liker med boken uten å avsløre handlingen er:
1) Professoren i rettsmedisin heter Nils Åhlen, men kalles bare Nålen.
2) Et av passordene som prøves ut for å logge seg på én av karakterenes datamaskin er «Ane Brun», fordi dette er en av artistene karakteren ser opp til.
3) Hypnose forklares billedlig som å synke i vann. Beskrivelsene av luftbobler, selve dykket ned i dypet og vannmotstand gjør det lett å forestille seg denne merkelige tilstanden av å være hypnotisert. Å ha det ene beinet i virkeligheten og det andre i en slags paralell verden med koraller, sjøbunn og skjulte minner.
desillustrert 